Notater |
- http://www.snl.no/.nbl_biografi/Bartholomæus_Deichman/utdypning
 
-------------------
 
Født 05 Feb. 1671
 
Køn Mand
 
Død 17 Apr. 1731
 
 
 
Far Peder Willumsen Deichmann, f. 1639, Malmø, d. 1684, Danmark
 
Mor Else Pedersdatter, d. 1677, Danmark
 
Familie Else Carlsdatter Rosenmeyer, f. Ca. 1669, d. Ca. 1745
 
Gift 1699
 
Notater
 
* Af deres børn stiftede Carl Deichmann, 1700 - 1780, det Deichmannske bibliotek i Oslo, mens Peter Deichmann, 1703 - 1766, blev norsk generalmajor
 
Børn
 
> 1. Anna Deichmann, f. 1700, d. 1756
 
> 2. Margrete Deichmann, f. 1708, Viborg, d. 06 Okt. 1759
 
> 3. Vilhelm Deichmann, f. 1709, Sct. Knuds kirke, Odense, d. 07 Mar. 1769
 
Notater
 
* Hofpræst hos den danske prins Carl 1696-99, stiftsprovst i Odense 1699, samme år biskop i Oldenborg, men 1700-13 biskop i Aalborg, samt 1713-30 biskop i Oslo (Christiania)
 
Kilder
 
1. [S2] Danmarks Adels Aarbog, Thiset, Hiort-Lorenzen, Bobé, Teisen -, (Dansk Adelsforening), [1884 - 2005]., (DAA 1949:II:91).
 
2. [S21] Slægten Yde, (Slægtsarkivet, Falkevej 19, 8800 Viborg), s.361.
 
Kilde: http://finnholbek.dk/genealogy/getperson.php?personID=I11739&tree=2
 
--------------
 
En tredje stor boksamler fra denne tid var biskop Bartholomeus Deichman (1671-1731). Han var biskop i Christiania fra 1713 til 1730. Boksamlingen han eide skal ha vært på over 20 000 bind. Egentlig hadde han nok tenkt å gi den til Københavns Universitet som hadde fått en betydelig del av sine bøker ødelagt ved den store bybrannen i 1728. Men dette ble det ikke noe av, og grunnen var utvilsomt den motgang Deichman møtte i sine siste leveår. I 1730 var han blitt avsatt fra sitt bispeembete i Norge, og det var også blitt innledet rettslig undersøkelse av hans embetsførsel. Men han døde før saken var avsluttet. Boksamlingen ble da solgt ved auksjon København i 1732, og dermed var den spredt rundt til mange nye eiere.
 
Kilde: http://www.nbbs.no/munthe.htm
 
-----------------
 
Den 5. februar 1671 fikk ekteparet Else og Peder Deichman en sønn. i dåpen tildelt det apostoliske navn Bartholomæus. Et dåpsbarn som i voksen alder skulle sette dype spor etter seg innen den klerikale og verdslige forvaltning.
 
Byfoged Deichman døde da Bartholomæus var 13 år gammel. Han etterlot seg en betydelig formue som ga sønnen full økonomisk uavhengighet. Lynende intelligent, meget målbevisst og med en nesten grenseløs ærgjerrighet ga vinhandlersønnen seg studiene i vold. I 1690 forlot han universitetet i København som Candidatus Theologiae. Da var han 19 år gammel.
 
Nå fulgte et par års opphold ved universiteter i Tyskland og Holland. Inntil han mottok den første av mange senere utnevnelser - til feltprest ved det danske korps som under kong William Ill kjempet på Englands side mot Ludvig XIV.
 
Bartholomæus hadde arvet, ikke bare farens kontanter, men også hans kontakter innen de høyere kretser. Etter tre års feltpresttjeneste er han således å finne som kongelig hoffpredikant. Han utnevnes samtidig til den unge prins Carls skriftefar, og følger prinsen på en treårig studiereise gjennem Europa. Ved hjemkomsten venter kongelig utnevnelse til sogneprest i Kolding. Ved den anledning satte Bartholomæus Deichman en uslåelig rekord. Første pinsedag 1699 holdt han tiltredelsespreken i sin nye menighetskirke. Anden pinsedag, dagen derpå, holdt han til menighetens forbløffelse sin avskjedspreken! Hvoretter han ilsomt hastet av sted til Odense. Hvor stiftsprostembedet var stilt til hans rådighet.
 
Heller ikke den fynske hovedstad skulle få langvarig glede av den unge Velærverdighets nærvær. Allerede etter få måneder lot han seg friste av tilbudet om overtagelse av stillingen som superintendant ved grevskapet Oldenborg og Delmenhorst. Så langt kom han imidlertid ikke. I all hast pakket han kappe og krage for i stedet å dra til Viborg, hvor det enda mer fristende bispeembed lokket med ansettelse fra juni i år 1700.
 
I Viborg slo Bartholomæus Deichman seg til ro i hele tolv år. Selv en biskopelig olympier kan ha behov for en pust i bakken etter all fremgangsviraken.
 
Helt siden den første utnevnelse hadde misunnelse og baktalelse florert i den suksessakselererende prelats fotspor. Rykter og smedevers skumlet om bestikkelser og hemningsløst hoffsnikeri. Men ingen ting bet på den robuste Bartholomæus Deichman. Han avvepnet kritikken med sin vinnende charme. Som biskop viste han dessuten fremragende organisatoriske evner som selv ikke hans argeste fiender kunne overse. Dertil var hans talegaver legendariske. En veltalenhet som nådde sitt absolutte høydepunkt ved hans begravelsestale i 1703 over biskopen og salmedikteren Thomas Kingo - et oratorisk bombardement, en ustoppelig filosofisk-teologisk oversvømmelse av forherliggjørelse og lovprisninger. En mirakuløs apoteose som med sin fire timers varighet var nær ved å sende hele sørgeskaren lukt i graven sammen med salig avdøde salmedikter!
 
I 1713 ble Bartholomæus Deichman utnevnt til biskop i Christiania. Og nå slo hans virketrang og enorme arbeidskapasitet ut i full blomst. Religiøse og åndelige sysler sto ikke høyt på hans prioriteringsliste. Til gjengjeld virket han desto sterkere i allehånde verdslige aktiviteter. Med kommisjonsutredninger for veiarbeider til kontroll av perlefiskerier, stutterivirksomhet og drift av kongens skoger. Hvis han da ikke var opptatt med bestyrelsen av Kongsberg Sølvverk, utarbeidelse av ny matrikkel for Norge eller organisering av salg av kronens kirker. I 1724 ble han utnevnt til konferensråd. En ny bekreftelse på den kongelige gunst. «Kardinalerkebiskopen» som motstanderne yndet å kalle ham, var ved siden av stattholderen blitt rikets mektigste mann,
 
Men i 1730 tok det ubønnhørlig slutt. Kong Frederik IV's bortgang snudde brått opp ned på alt. Den nye kongen, Christian VI, hadde lenge vært en kritisk iakttager av den intrigante biskops ustoppelige geskjeftighet. Nå slo han nådeløst til. Fratok Deichman hans embede og alle hans rettigheter med øyeblikkelig virkning. Ikke en gang nådensåret fikk han beholde, dvs. den geistliges lovmessige rett til delvis oppebærelse av ett års lønn for gjenlevende enke.
 
Nederlaget og vanæren var total. Et halvt år senere avgikk Bartholomæus Deichman ved døden. Angivelig fordi han selv fremskyndet den lungebetennelse som kostet ham livet, ved å tilbringe dager og netter på et iskaldt stengulv.
 
Kilde: http://www.porsgrunn.folkebibl.no/bok/historie/gatelangs/deichmansgate.html
--------------------
Biskop i Christiania, kongens fortrolige, og en av Norges mektigste menn til kongens død i 1730. Eide 20 tusen bøker. Sønnen carl solgte mesteparten, og lot de siste 6 tusem bli starten på Deichmanske bibliotek.
 
 
Bartholomæus Deichman, Bartholomæus Pedersen Deichman, født 5. februar 1671, fødested København, Danmark, død 16. april 1731, dødssted Christiania. Dansk-norsk geistleg. Foreldre: Vinhandlar og byfut Peder Deichman (ca. 1639–1684) og Else Pedersdatter (død ca. 1675). Gift 1699 med Else Rosenmeyer (ca. 1669–1745 (begr. 17.4.)), dotter til kjøpmann og godseigar Carl Rosenmeyer (død 1670) og Anna Pedersdatter (død 1679). Far til Peter Deichman (1703–66; sjå NBL1, bd. 3) og Carl Deichman (1705–80).
 
Bartholomæus Deichman var biskop i Christiania 1712–30. Som teolog og sjelesørjar sette han ikkje særlege spor etter seg, men han var ein ihuga administrator, og spela ei viktig rolle i m.a. salet av norske kyrkjer i 1720-åra og arbeidet med ein ny matrikkel for Noreg. Etter Frederik 4s død fall han i unåde hos den nye kongen og vart avsett frå bispeembetet.
 
Før Deichman kom inn i norsk samanheng 1713, fall hans liv i tre periodar. I oppvekstperioden i København fram til 1688 opplevde han tidleg tap først av mor og så far. Dei etterlet han ein del midlar, og han viste intellektuelle evner. I periodeden fram til 1700 førte han eit skiftande tilvære. Alt få månader etter at han var innført i universitetsmatrikkelen 1688, tok han baccalaurgraden, og gjorde straks etter si første utanlandsreise, m.a. til Leipzig og Jena. Etter teologisk eksamen 1690 drog han på ei ny reise, m.a. til Frankfurt, Leiden og Utrecht.
 
Han hadde interesser i fleire retningar, men la vekt på teologien, truleg etter råd frå biskop Hans Bagger. 1693 vart han ordinert og utnemnd til feltprest, rykte same år opp til feltprost, og gjorde i tre år teneste hos dei danske hjelpetroppene som var utleigde til den engelske kongen i hans konflikt med Frankrike. Frå 1696 følgde han prins Carl som predikant og skriftefar på ei utanlandsreise som varte til 1699.
 
Alt 1697 hadde han sikra seg eit embete i København, vart så sokneprest i Kolding og dernest stiftsprost i Odense før han rakk å koma i teneste. Pinsedag 1699 heldt han innsetjingspreike i Kolding, dagen etter avskilspreike. I Odense stogga han nokre månader, og vart så utnemnd til superintendent for grevskapa Oldenborg og Delmenhorst. Han skulle ta doktorgraden før innsetjinga, men rakk ikkje det før han 12. juni 1700 vart biskop i Viborg.
 
Etter denne urolege perioden verka han så i Viborg i 12 år før utnemninga til biskop i Christiania kom 10. september 1712. Han kom til Christiania året etter og vart buande der til sin død.
|